Den slitsomme skråsikkerheta

For noen år siden, da jeg hadde annonsert at jeg ikke ville ta gjenvalg som førstekandidat for SV til kommunestyret i Tromsø, ble jeg spurt av en journalist om det var noe med Tromsø-politikken som gjorde at folk ikke kunne holde ut der mer enn en periode eller to. Jeg svarte da litt spøkefullt at neida, det kunne det jo ikke være, for noen valgte jo å fortsette mye lenger enn som så. Men spørsmålet har fulgt meg i bakhodet. Jeg har ikke vært politiker noe annet sted enn i Tromsø, så jeg kan egentlig ikke si noe om hvorvidt det er bedre eller verre andre steder. Men det jeg kan si er at det er noe med Tromsø-politikken som i alle fall jeg syntes var veldig slitsomt. Det handlet ikke om harde fronter mellom posisjon og opposisjon. I alle fall ikke først og fremst. Og det handlet heller ikke om sinte velgere eller hetsende meldinger i sosiale medier, noe jeg i liten grad har opplevd.

Det som jeg syntes var slitsomt med å være i Tromsø-politikken var skråsikkerheten. Det høres kanskje ikke så farlig ut. Men skråsikkerhet kommer ofte til uttrykk som en hellig overbevisning om at det man selv mener er rett, og det alle andre mener i beste fall er dumt eller bakstrebersk, og i verste fall uttrykk for en grunnleggende karakterbrist. Skråsikkerhet skaper politiske ordskifter som er lukket for kompromiss og læringsmuligheter. Hvis man ikke trenger å lytte til de som er uenig med en, fordi man verken kan eller vil se en sak fra noen annen side enn den rette, blir debattene til politisk skuespill for galleriet. Jeg mener ikke at alle politiske saker har lidd denne skjebnen, eller at det kun er noen enkeltpersoner eller enkeltpartier som har stått for denne skråsikkerheten. Jeg har opplevd den fra både politiske motstandere og politiske allierte. Jeg tror at det for mange er en slags politisk strategi, en måte å diskutere på, som gjør at man fremstår som trygg på seg selv og sitt eget standpunkt.

Jeg vet med meg selv at jeg har gjort det selv i endel saker – skjøvet tvilen til side og argumentert knallhardt for et standpunkt som jeg egentlig har ment kunne ha vært annerledes. Hvorfor gjorde jeg det? Kanskje fordi det politiske handlingsrommet opplevdes som for lukket til noe annet. Skråsikkerhet er på mange måter et stilkrav i politikken. Politikere som insisterer på å se ting fra den ene og den andre siden, som er ærlige om sin usikkerhet og som er villige til å endre mening, blir noen ganger hyllet i media, men langt oftere oppfattet som utydelige, uklare eller uinteressante. Politiske motstandere som tviler på sine egne standpunkter er lett bytte for skråsikre motdebattanter. Politiske samarbeidspartnere som ikke vil stille seg bak fellesskapets vedtatte skråsikkerhet blir fort regnet som illojale.

I Tromsø har vi også et mediakommentariat som selv baserer seg på skråsikkerhetens argumentasjonsteknikk. Kanskje fordi det er en klikk-vennlig skrivestil? Det skrives skarpe og spissede ledere og kommentarer i begge byens aviser, der politikere får sitt pass påskrevet dersom aviskommentarens mening er en annen enn det de har frontet. Både den mye omtalte Nordlys-lederen om påstått «hårsåre» samiske politikere som tillot seg å mene noe om hvordan samisk kultur kan brukes i markedsføring*, og omtalen av hvordan Arbeiderpartiets kommunestyrerepresentanter tvilte seg frem til at de ikke kunne støtte en større hytteutbygging i Håkøybotn kan stå som eksempler på dette. Problemet med skråsikre kommentarer i media er at selv relativt sentrumsorienterte politiske standpunkter virker polariserende når de skrives frem gjennom harselering eller stempling av meningsmotstanderne som moralister, utviklingsfiender eller snillister.

Det er sikkert mange som ikke opplever skråsikre mediakommentarer eller politiske debatter som belastende. Som jeg selv sa, det er jo mange som trives godt i Tromsø-politikken. Men jeg vet også at det det er mange som ikke orker å melde seg på i en debatt som de opplever som polarisert og stemplende. Det kan koste mye tid og krefter å stikke hodet frem. Debattformen som følger med skråsikkerheten er som regel ikke vondt ment, tror jeg. Men den kan være fryktelig slitsom for den som ikke selv føler seg like skråsikker, men likevel ønsker å bidra i diskusjonene. Som Tromsøborger ønsker jeg meg en Tromsø-politikk med større raushet overfor meningsmotstandere, større åpenhet for motargumenter og større rom for å tvile seg frem til en annen mening. Ansvaret for å få det til hviler på oss alle sammen.

*Nordlys beklagelse av eget ordvalg i denne lederen var et sjeldent men velkomment eksempel på selvkritikk for polariserende ordbruk, noe det står stor respekt av. Enda mer respekt fortjener Maria Utsi og en rekke andre tøffe debattanter som tok til motmæle mot lederen.

Nok

Tenk deg et samfunn der det høyeste idealet var nok. Nok mat til alle. Nok plass, nok varme og trygghet, nok klær til å takle all slags vær, nok tid til å jobbe og til å hvile. Nok spenning og opplevelser, nok innsats til å gjøre en forskjell, nok kunnskap til å forstå og nok klokskap til å tåle hverandres ulikheter. Nok kjærlighet til alle barn, og alle voksne? Er det mulig å se for seg?

Det samfunnet vi lever i i dag virker snarere å handle om mer. Mer tid, mer penger, mer vellykkethet, mer trening, mer prestasjon, mer lønn, mer veier, mer poeng og mer ting. Det å si seg fornøyd med det man har og ikke ønske mer av et eller annet er sjelden vare. Selv ønsker jeg meg både mer energi til å drive med grønn aktivisme, mer tid til å dyrke egne grønnsaker, mer utholdenhet til å trene og mer treffsikker klesstil. Og mye mer.

Til og med miljøpolitikken handler alt for ofte om mer i stedet for nok. Det skal skapes mer ny teknologi, og mer grønn vekst, mer miljøvennlig infrastruktur og mer økologisk produserte klær.

Hva om vi fokuserte på nok i stedet for mer? Da måtte vi omfordele verdier fra de som har mer enn nok til de som ikke har det. Og så måtte vi ha prøvd å klare oss med det vi har i stedet for å kjøpe og kjøpe nye løsninger. Kanskje måtte vi slutte å tro at vi kan vokse oss ut av klimakrisa, og i stedet være villige til å krympe litt. Det er jo ikke sånn at det ikke finnes nok ressurser på jorda. Det er bare det at de 10% rikeste av oss forbruker 50% av dem.

Å søke etter mer handler på sett og vis om at det vi har ikke er godt nok. Så jeg vet ikke om vi hadde blitt mer lykkelige i et samfunn som styrte etter nok. Jeg tror vi hadde blitt lykkelige nok. Og kanskje er det egentlig det som er lykken?

“Av og til er en millimeter nok.”(Anne Grethe Preus)

(Hva bildet egentlig har med saken å gjøre? Ikke så mye. Men i dag har jeg kjøpt meg et kjempefint måle-armbånd for å feire at august nesten er over, og at jeg er nesten reparert, og bildet ble tatt i bilen fordi selv om jeg egentlig helst vil sykle til jobb så er det likevel godt nok å gjøre så godt man kan.)

Hva i all verden er Antropocenen – og hvordan skal vi leve i den?

Antropocen er en foreslått ny geologisk tidsepoke som skal betegne den perioden som vi lever i nå og tida som kommer fremover. Antropocen betyr noe sånt som «menneskets epoke» og knyttes til «de omfattende endringene av jordens overflate som skyldes menneskelig aktivitet, særlig i tiden etter den industrielle revolusjon» (https://no.wikipedia.org/wiki/Antropocen). Antropocen er med andre ord en måte å beskrive virkeligheta på jorda som så sterkt påvirket av menneskelig aktivitet at det griper inn i selve jordoverflaten – en virkelighet som preges av menneskeskapte klimaendringer, masseutryddelse av arter, ekstremvær og ekstrem forsøpling. Til tross for sin tørre og akademiske fremmedord-drakt er antropocen altså et dramatisk begrep, og en tragisk presisering av noe vi jo allerede vet. Gjennom våre klimagassutslipp, avskoging, plastforsøpling og mange andre aktiviteter har menneskene endret livsbetingelsene på jorda for alle levende arter. Også oss selv.

20190110_140144

(c) Ingrid M Kielland

Antropocenen er ikke et apokalyptisk fremtidsscenario. Endringene som vi ser i jordas klima og naturmiljø knyttes til storskala forbruk av fossilt brensel fra den industrielle revolusjonen og frem til i dag. Antropocenen er her og nå, på samme måte som menneskeskapte klimaendringer heller ikke bare er en skremmende fremtidsfortelling men noe som allerede skjer. Dette har blitt tydelig demonstrert blant annet av NRK som har undersøkt hvilke klimaendringer som kan oppleves i Norge i dag. De peker blant annet på at drikkevannet vi henter fra innsjøer er i ferd med å bli brunt, som følge av økte konsentrasjoner av jord og planterester. Og at områder i Finnmark har blitt nærmest avskoget fordi det varmere klimaet har gitt gode forhold for invaderende lauvmakk som dreper bjørkeskogen. Plastforurensing er et annet eksempel på hvordan et menneskeskapt produkt som ikke er biologisk nedbrytbart har spredt seg til både de dypeste hav og inn i drikkevannet vårt. Hvaler som dør med store mengder plast i magen er ett av mange symboler på hva antropocenen innebærer her og nå. Hva den vil bringe i fremtida vet vi enda ikke.

Antropocenen stiller oss en rekke spørsmål som vi enda ikke har gode svar på. De handler blant annet om hvordan vi forstår menneskets plass i naturen, vårt forhold til andre arter, fordelingen av menneskeskapte goder og byrder, og våre handlingsalternativer for fremtida. Som lærerutdanner er jeg også opptatt av hvordan skolen skal forholde seg til disse spørsmålene. Bærekraftig utvikling har lenge vært et viktig tema i både naturfag og samfunnsfag. I den nye læreplanen som skal være gjeldende fra 2020 har bærekraftig utvikling i tillegg blitt løftet frem som ett av tre tverrfaglige tema som skal få større oppmerksomhet i flere fag.

Men hva betyr egentlig bærekraftig utvikling i en verden som allerede har blitt gjennomgående endret av menneskelige aktiviteter? Hvordan skal dagens skole-elever lære å leve gode bærekraftige liv i antropocenen? Og er bærekraftig utvikling i det hele tatt mulig? Disse spørsmålene jobber jeg med å finne gode svar på for tida. Det er spørsmål som jeg har utforsket sammen med studentene mine, og som jeg skal diskutere med geografi-kollegaer på konferanse i Trondheim i uka som kommer. Flere innlegg følger.

Noen lenker:

https://www.nrk.no/jakten-pa-klimaendringene-1.14375177

http://www.anthropocenemagazine.org/anthropocenejourney/

https://trdevents.no/event/desemberutstilling-2017-den-antroposene-byen/2017-12-02/

 

 

Togreisen er målet

Jeg er i Trondheim i dag, og kan krysse av et nytt “19 mål for 2019”-mål på lista mi. Jeg har nemlig reist hit med tog. Når man bor i Tromsø er ikke det noen selvsagt ting, så for meg er det litt sånn at togreisen er et mål i seg selv.

Tog i midnattsol. (c) Ingrid M Kielland

Som tidligere nevnt: Jeg elsker tog. Ikke bare fordi det er den mest miljøvennlige måten å reise langt på (i alle fall når toget er elektrisk), men også fordi toget beveger seg passe fort gjennom landskapet, i et tempo og en rytme som gjør at kroppen fortsatt henger med. Jeg liker lyden av toghjul mot skinnene, dunkingen i toget, og ikke minst elsker jeg å sove på toget. Følelsen av å strekke seg ut i rent hvitt sengetøy etter en lang dag på reise med bil, buss og ferge gjennom Sør-Troms og Nord-Nordland er så god. Og å legge seg til denne utsikten!

Utsikt fra sovevogn 11. (c) Ingrid M Kielland

Selv om målet nå er krysset av på lista, har jeg fortsatt flere togreiser foran meg i år, både returdelen av denne jobbreiser og en feriereise. Og kanskje blir det noe i høst også? Heldigvis er det stadig flere som stiller spørsmålstegn ved den hemningsløse flybruken i universitetssektoren og på fritida vår. Jeg er ikke tilhenger av flyskam, for noen ganger er reisene nødvendige og flyet eneste mulige alternativ. Men flybevissthet synes jeg vi skal ha, sånn at vi ikke flyr mer enn vi virkelig trenger. Også synes jeg altså vi skal dyrke togkjærligheten. Elektrifisering av Nordlandsbanen, flere sovevogner og ikke minst bygging av Nordnorge-banen er alle sammen nødvendige investeringer i den kjærligheten.

Ikke akkurat fast fashion

Et av mine 19 mål for 2019 var å sy, eventuelt sy om, et klesplagg til meg selv. Jeg kan egentlig ikke sy. Det vil si, jeg kan sy sånn omtrent rette sømmer på en symaskin, og det har jeg brukt til å sy en del gardiner opp gjennom årene, noen brødposer og et par ting til. Men jeg har aldri sydd klær, og det er noe jeg har hatt lyst til å lære meg.

Det er mange grunner til å kunne sy sine egne klær. For det første gir det jo muligheten til å ha noe helt unikt som ingen andre har. For det andre kan man lage klærne akkurat sånn som man selv vil ha dem. For det tredje er det å sy egne klær en måte å løse en rekke etiske og økologiske problemer knyttet til måten klesindustrien fungerer i dag. Mesteparten av de klærne vi kjøper i Norge er produsert i lavkost-land i Asia under arbeidsforhold som er preget av dårlig sikkerhet, lange dager, lite frihet for arbeiderne og lave lønninger. I tillegg produseres det altfor mye klær i forhold til hva som er bærekraftig. Klesindustrien står for 8 % av verdens klimagassutslipp, i følge FN. Hvis vi blir flinkere til å sy om og tilpasse klær som vi allerede har hengende i skapet, eller klær vi får kjøpt brukt, kan det bidra til å redusere overforbruket av klær. Det samme gjelder hvis vi syr klær av gjenbrukte tekstiler. Selv klær sydd av nye tekstiler vil antagelig bidra til redusert forbruk samlet sett, siden ting vi selv har laget neppe skiftes ut i like høyt tempo som noe vi har kjøpt på salg som egentlig ikke passet men som var billig.

Men hvordan komme i gang? Etter å ha tenkt litt gjennom hva jeg har og hva jeg trengte kom jeg fram til at en ting jeg virkelig ønsker meg er ei ny sommerbukse. Mønster hadde jeg allerede – det ble kjøpt inn for 15 år siden, så drømmen om å sy klær har jammen fått lov til å modne lenge. Stoff til buksa fant jeg i skapet med gamle duker og sengetøy – en hvit vevd bommullsduk med et diskret blomstermønster i veven. Duken kommer fra besteforeldrehjemmet mitt, og hadde attpåtil et håndsydd monogram i hjørnet. Det føltes nesten for galt å skulle ødelegge den for å sy bukse, men på den andre siden har den ikke vært i bruk på veldig mange år, blant annet fordi den hadde noen merker i kantene og små skjønnhetsfeil. Dermed bestemte jeg meg for at duken skulle bli mitt første prøveprosjekt.

Etter å ha tegnet av mønsterdelene på matpakkepapir og markert dem på stoffet var jeg klar for å klippe i duken. Det var kanskje den aller skumleste delen av hele prosessen. (c) Ingrid M Kielland

Jeg brukte mesteparten av søndagen, og tre påfølgende kvelder til å sy buksa. Det kan med andre ord absolutt ikke kalles fast fashion. Til gjengjeld var det ikke så vanskelig som jeg hadde trodd. Mønsteret fra danske Onion var for nybegynnere og ganske greit å forholde seg til, bortsett fra at jeg måtte gruble litt på noen av de danske ordene. Noen skjønnhetsfeil ble det, men langt fra så ille som jeg hadde fryktet, og sprettekniven måtte bare frem én gang.

Monogrammet fra hjørnet av duken tok jeg vare på og brukte som merkelapp helt til slutt. (c) Ingrid M Kielland
Ferdig bukse. Mål oppnådd! (c) Ingrid M Kielland

Lenker:

19 frigjørende mål for 2019

Det med å sette seg konkrete mål for å oppnå endringer en ønsker seg i livet er noe som appellerer til meg. Hele denne bloggen handler jo nettopp om målet om å ha et kjøpefritt 2018. Ved inngangen til 2019 valgte jeg en litt annen variant. Etter inspirasjon fra den amerikanske forfatteren og podkasteren Gretchen Rubin (hun har bl.a. skrevet boka The Happiness Project) satte jeg meg 19 små mål for ting jeg skulle gjøre eller oppnå i løpet av 2019. Målene varierer en god del både når det gjelder form og innhold. Felles er at de handler om å realisere ting som er verdifulle for meg. Og på den måten blir de også frigjørende – de får meg til å ta fri fra det jeg ikke vil og heller fokusere på det jeg vil gjøre med tida mi. Jeg har tenkt å dele litt mer om disse målene i noen innlegg fremover.

Et av målene mine var å bruke opp garnlageret mitt. Selv etter et helt år med kjøpefri hadde jeg nesten to kilo med restegarn ved inngangen til 2019. Egentlig er det jo kjekt å ha litt garnrester liggende, til stopping av sokker og andre små reparasjoner for eksempel. Men nå bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke opp ALT før jeg skulle kjøpe noe nytt. Vitsen var å utfordre meg selv til å være kreativ og finne på nye måter å sette sammen farger og garnkvaliteter. Målet ble nådd i løpet av mars. Her er noen av de aller siste tingene jeg strikket av de minste restenøstene:

Sokker, votter, et stripete sjal og til slutt noen nye ruter til sokkegarn-lappeteppet mitt. (c) Ingrid M Kielland

Et annet mål som hang sammen med å målet om å bruke opp restegarnet, var å hekle et teppe med såkalte bestemorruter. Mannen har et sånt teppe som han har arvet fra sin bestemor, og det er veldig flott. Jeg har lenge hatt lyst til å lage noe lignende, men det er jo et stort prosjekt. Hekling er heller ikke noe jeg har mye erfaring med, men nettet er fullt av opplæringsvideoer og jeg fant det jeg trengte for å sette i gang. Bestemorruter er velegnet til å bruke opp rester, og jeg valgte å gi litt blaffen i etablert visdom om hvilke farger som passer sammen eller ikke. Jeg brukte rett og slett alt jeg hadde som var i omtrent riktig garnkvalitet (mellomtykk ull) og heklet i vei til jeg hadde 150 ruter. Da var garnlageret tomt, og for å hekle det hele sammen fikk jeg fire hesper med lysegrått ullgarn i bursdagsgave fra foreldrene mine. (Jeg har blogget litt om prosessen med teppet tidligere også, her og her.) I løpet av påskeferien ble jeg ferdig, og kunne nyte sola på hytteverandaen med akkurat et sånt tykt, deilig, litt fargekaotisk teppe som jeg hadde ønsket meg.

Ull er gull, med lammeskinn, ullteppe og nye ullsokker på pinnene, attpåtil med sauemønster. (c) Ingrid M Kielland

Strikke- og heklemål er selvsagt litt nerdete, og for mange sikkert nokså meningsløse å strebe etter. Men alle har sikkert noen hobbyer eller prosjekter som de gjerne skulle ha gjennomført. For meg er det å sette sånne prosjekter opp som et mål rett og slett et godt middel for å gjennomføre dem – og dermed gjøre mer av det jeg har lyst til. Flere mål følger.

Samle sammen, bygge opp

Alle de små restegarnsnøstene mine ble til 150 hekleruter. Alle de små rutene blir til et teppe. En rute av gangen. Det tar litt tid. Men nå er teppet stort nok til å varme meg mens jeg jobber videre med det.

På vei mot et lappeteppe. (C) Ingrid M Kielland

Det tar tid å endre samfunnet også. Men det skjer, bit for bit. Noen som spiser mindre kjøtt, noen som kjører mindre bil, noen som hopper av fast fashion-toget, noen som dyrker egne grønnsaker. Noen som velger annerledes. Noen som krever endring. Plutselig går det fortere. Det eneste som ikke hjelper er å gjøre ingenting.