Kan det fikses? Klart det kan!

Det finnes veldig mange ordtak og uttrykk som handler om reparere ting. Don´t fix it if it isn´t broken. Make-do and mend. Og så har vi barnetv-helten Byggmester Bob, som sier: Kan det fikses? Klart det kan!

Men sannheten er vel at vi blir stadig mindre flinke til å fikse ting. Forbruksforskning fra SIFO viser at nordmenn i gjennomsnitt kaster 23 kg klær i året! Noe av det som kastes har aldri vært brukt, og mye annet blir kanskje kastet fordi det har fått et lite hull, mangler en knapp eller har andre småfeil. Elektronikk, hvitevarer og sportsutstyr går gjerne samme veien når noe ryker. Hvis man prøver å få ting reparert oppdager man ofte at det er dyrere enn å kjøpe nytt. Noen ting er heller ikke laget for å kunne repareres. Jeg har for eksempel oppdaget at lyspærene i de fine små led-hodelyktene jeg kjøpte for noen år siden ikke kan skiftes, og dermed er hele lykta nå ødelagt fordi pæra har tatt kvelden. Det er ikke bare de billigste variantene som ikke kan repareres – også fine og dyre designerlamper lages nå med ledpærer som ikke kan skiftes. Det burde ikke være lov! (Som et minimum bør lamper uten utskiftbare pærer merkes slik at forbrukerne er klar over hva de får når de kjøper dem.)

Dagen etter at jeg postet forrige blogginnlegg, der jeg fortalte om kjøpestopp-forsettet mitt, begynte blenderen på kjøkkenmaskinen vår å fuske. Ganske typisk så klart. Jeg klarte ikke å finne noen kjøkkenmaskin-reparatører i Tromsø-området på nettet (hvis noen kjenner noen så tips meg gjerne!). Derfor begynte jeg å lete etter brukte blendere på Finn. Jeg fant et par, også noen som var helt ubrukte. Å kjøpe ubrukt blender på Finn er uansett bedre enn å kjøpe i butikk tenker jeg. Samtidig føltes det litt feil å skulle ha helt ny kolbe bare fordi en liten del på blenderen var slitt. Løsningen ble (forhåpentligvis) en nettside i England som solgte reservedeler av alle mulige slag til akkurat min type kjøkkenmaskin som er noen år gammel. Jeg satser på at jeg nå får en ny del og at blenderen kan fortsette å leve i mange år på kjøkkenet. Letingen etter en løsning tok noen timer. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ikke kjøpe noe nytt hadde jeg kanskje valgt den ”enkle” løsningen og kjøpt ny blender i butikken. Det kjente er som regel det enkleste, og jeg er rett og slett uvant med å skulle finne reparasjonsløsninger selv.

Når det ikke er et alternativ å kjøpe nytt blir det viktigere å ta vare på det en har. Buksa som mangler knapp blir ikke liggende bakerst i skuffa, den tas frem og fikses med en knapp fra en annen skuff. Sømmen på bluse-ermet legges opp på nytt. De slitne vinterskoene kan freshes opp med skopuss og nyvaskede skolisser. Det er utrolig mye som kan fikses i stedet for å erstattes med noe nytt. Mange av oss mangler ferdighetene som var en selvfølge for våre foreldre og besteforeldre. Som samfunn har vi blitt rikere, og tingene har blitt billigere – og lettere å erstatte. Men hvis vi skal unngå å overlate et helt uoverkommelig søppelberg til de neste generasjonene nytter det ikke å fortsette å kaste og kjøpe nytt.

Det meste kan repareres.

CASE 59 ON THE CASE PROJECT

(c) By Board of Trade (publisher/sponsor), Nachshen, Donia (artist), Her Majesty’s Stationery Office (publisher/sponsor) [Public domain], via Wikimedia Commons

Advertisements

Nok er nok

Romjulssalg. Nyttårssalg. Sjokksalg. 50 % rabatt. 70 % rabatt. Mens vi venter på vårnyhetene…

Ropene fra de som vil selge oss nytt ullundertøy, ny sofa, ny designerkjole, ny kjøkkendings eller ny mobiltelefon er alltid høylytte. Vi lokkes til å kjøpe stadig mer, bytte ut ting vi allerede har eller kjøpe nye ting vi ikke hadde tenkt på at vi trengte. Etter at jeg, kanskje litt overilt, har satt et personlig ”kjøpefritt år” som nyttårsforsett, har jeg lagt ekstra godt merke til hvor mange eposter, avisannonser og plakater som henvender seg til meg med forslag om noe nytt jeg trenger.

Sannheten er at jeg trenger egentlig ingenting. Klesskapet er fullt. Jeg har både ullundertøy, regnjakke, dunjakke, penkåpe og regnkåpe. Jeg har støvletter, fjellsko, joggesko med pigg og joggesko uten pigg. Kjøkkenet inneholder alle de redskapene jeg kan tenke meg, og en hel rekke greier jeg nesten aldri har brukt. Jeg fikk nytt kamera til jul i fjor, men sliter med å finne tid til å ta de fine bildene jeg hadde drømt om. Det rare er at selv om jeg mangler tid til å bruke det jeg har, har jeg stadig lyst på noe nytt. Det helt riktige antrekket til den viktige anledningen. Den emaljerte jerngryta. Den fine ørelappstolen jeg skal synke ned i og virkelig finne roen…

20180109_231736

Tromsøværet byr på mange slags jakkebehov. Men det er grenser for hva vi trenger, også for å takle Tromsøvær. (c) Tromsødama Ingrid M Kielland

Jakten på tingene koster både tid, energi og penger. Og det som verre er, tingene koster som regel også ressurser, transportutslipp og dårlige arbeidsforhold for de som produserer dem. En kilo bomull, nok til å produsere en dongeribukse og en t-skjorte, koster for eksempel 20.000 liter vann å dyrke frem. Mye av varene vi kjøper i Norge er fraktet fra Asia med båt. I følge en beregning slipper de 15-16 største containerbåtene i verden ut like mye SOx og NOx som hele verdens bilpark. Godtransport er også en viktig kilde til CO2-utslipp, både globalt og i Norge.

Flyttinga av tekstilproduksjon og mye annen vareproduksjon til ulike lavkostland i Asia har riktignok gitt arbeidsplasser, men arbeidsforholdene er ofte helseskadelige, timelønna er lav og de sosiale rettighetene få. Det sier litt om utviklinga i produksjonskostnader at prisen på ei dongeribukse er den samme nå som da jeg var barn på 80-tallet. Lønnsveksten i samme periode har vært på mange hundre prosent (i følge SSB var gjennomsnittslønna i Norge i 1985 135.830 kr, mens gjennomsnittlig årslønn i 2016 var på 519.600 kr).

Den voldsomme forbruksveksten som jeg har vært en del av gjennom hele mitt liv er ikke bærekraftig. For hvert år som går bruker vi opp stadig større del av klodens ressurser. Jorda trenger at vi bremser opp, og jeg tror ikke jeg er den eneste som har mer ting enn tid til å bruke dem. Derfor trenger vi politiske tiltak og gulrøtter for å få ned forbruket og øke kvaliteten på varene vi kjøper. SV vil blant annet gi forbrukere utvidet reklamasjonsrett, gjøre det enklere å reparere tingene vi har, ha flere panteordninger og mer gjenbruk, og sikre innovasjon i næringslivet som gir mer gjenbruk.

En annen effekt av forbruksveksten blant mange nordmenn, er at forskjellene mellom de som kan kjøpe nytt skiutstyr eller ny mobiltelefon hvert år, og de som ikke kan det, øker. Den relative fattigdommen, som handler om å bli stående utenfor et sosialt fellesskap basert på dyre bursdagsgaver, dyre fritidsaktiviteter og dyre moteklær forverres når mange av oss har blitt relativt rikere. Mange av oss lukker øynene og drar bankkortet i stedet for å sjekke om utstyret vi ”trenger” kan lånes på utstyrsbasen Turbo, eller arves fra naboen. Hvis flere bruker ting som er lånt eller brukt, blir de synlige forskjellene mindre. Og pengene vi sparer kan vi med fordel dele med organisasjoner som jobber med å minske fattigdomsgapet.

Jeg er i høyeste grad en del av problemet. I løpet av årets siste måneder fikk/kjøpte jeg nye langrennski, yogamatte, flere nye klesplagg og ny adventstake, bare for å nevne noe. Så hva mener jeg med ”kjøpefritt år”? Først og fremst skal jeg ikke kjøpe nye klær, nytt sportsutstyr eller nytt ”stæsj” til meg selv. Ungene mine må nok fortsatt få en del, både klær og utstyr, og unntak kan gjøres hvis noe jeg har blir ødelagt og ikke kan repareres eller erstattes på annet vis. Poenget er å bli mer bevisst, og bremse forbruksveksten litt.

2018 er enda ungt. Jeg vet ikke om jeg klarer å leve opp til ”kjøpestoppen” gjennom hele året, og uansett er jeg fortsatt i den priviligerte posisjonen at jeg vil kunne kjøpe alt det jeg faktisk trenger av mat, hygieneartikler, sytråd – eller fotoalbum til bildene jeg håper å ta. Men så langt har jeg i alle fall erfart én positiv ting med å ha ”kjøpefri”: Jeg sparer tid på å slette alle reklame-epostene ulest.

Les mer:

Elsykkel – et uant transportpotensiale

20170222_090953

Måke snø og grave frem bilen, eller hoppe opp på elsykkelen og rulle avgårde? Valget er enkelt! (c) Tromsødama Ingrid Marie Kielland

Jeg er ingen friskus. Jeg liker ikke å bli svett og varm, og jeg vil helst slippe å skifte fra treningstøy til jobbklær. Egentlig er jeg mest glad i å ligge på sofaen med strikketøy, bok og en sjokolade lett tilgjengelig. Jeg er heller ikke særlig glad i å fryse. Mine sterkeste minner fra barndommens obligatoriske skiturer er kalde fingre, kalde kinn og forferdelig kalde tær. Når det både er masse nysnø og mange minusgrader ute kjenner jeg at behovet for å krype tilbake under dyna og bli der er ganske stort. Men jeg skal likevel snart kle på meg snowboardbukse, alpinjakke og ullundertøy og sykle 11 km fra Kvaløysletta til byen for dagens møter. Hvordan er det mulig? Svaret har flere deler, men fellesnevneren er elsykkel:

Elsykkel forandrer transportregnestykket. I forhold til bil bruker jeg litt lenger tid, men sparer drøyt 200 kroner på parkering i tillegg til bensinutgifter. I forhold til buss er det omtrent samme tidsbruken, men jeg sparer 60 kroner på bussbillett, og jeg får større fleksibilitet.

Elsykkel er dyrt i innkjøp, men nesten gratis i drift. Dermed får jeg en sterkt krav til meg selv om å faktisk bruke den sånn at jeg kan forsvare kjøpet for meg selv. (Etter drøye to år og 6000 km regner jeg investeringa som mer eller mindre fullfinansiert.)

Elsykkel er gøy. Man suser oppover Tverrforbindelsen og kan late som om man har lårmusklene til Thor Hushovd.

Elsykkel har i følge flere forskningsprosjekter god treningseffekt. En studie sammenligner elsykkelbruk med gange i motbakke. En drøy time på sykkelen hver dag betyr at jeg kan ligge på sofaen med god samvittighet når jeg kommer hjem. Se for eksempel http://tidsskriftet.no/2013/09/nyheter/elsykkel-til-jobb-gir-treningseffekt

Elsykling med piggdekk på sykkelen oppleves ikke som utrygt. Faktisk har jeg flere ganger opplevd å skli på isen i det jeg gikk AV sykkelen, fordi jeg hadde dårligere feste på beina enn på sykkelen.

Jeg har blitt hekta på elsykkel, og jeg er ikke den eneste. Jeg hører stadig om nye elsyklister, og i forrige uke fikk jeg en hyggelig epost fra en godt voksen mann som fortalte at han nå hadde kjøpt seg piggdekk og elsykler på vinteren også etter at jeg hadde fortalt at det gikk helt fint også med den hybrid-elsykkelen vi begge to har.

Elsykkel er bra for storsamfunnet også. Mindre svevestøv, mindre klimagassutslipp, mindre slitasje på veiene, mindre kø og bedre folkehelse. Det er absolutt noe som er verdt å satse på, både for å spare oss for utgifter og fordi det er funksjonelt og praktisk. I Tenk Tromsø skal 25 % av midlene brukes til gangveier, trafikksikkerhetstiltak og sykkelveier. Noen mener at det er for mye. Jeg tenker at det er et minimum. Det er vanskelig å spå om fremtida, sies det. Jeg spår at fremtida kommer rullende raskere enn vi aner!

Tenk Tromsø – tenk fremtida!

Innlegg i dagens kommunestyredebatt om Tenk Tromsø.20171122_123305.jpg

Tenk Tromsø handler om hvordan vi tenker om fremtida. Det handler om å tenke oss en hverdag der vi lett kommer oss frem til jobb, skole og fritidsaktiviteter på en trygg, rask og miljøvennlig måte. Partiene som står samlet om Tenk Tromsø vil prioritere framtidas transport-Tromsø og gjøre det mulig å få til en byvekstavtale med staten. Det er jeg glad og stolt av å være med på.

 
Tenk Tromsø bygger på Stortingets klimaforlik og målet og nullvekst i personbiltransport. For å få til det må vi prioritere tiltak som gjør det mulig og attraktivt for folk å ta buss, gå, sykle eller til og med kanskje kjøre selvkjørende fergebåt over sundet i stedet for å kjøre bil. Og da trenger vi å investere mye ressurser i transportsystemet – til sammen minst 8 milliarder kroner. For det beløpet skal vi bygge et sammenhengende nettverk av gangveier og sykkelveier på Tromsøya, i Tromsdalen og på Kvaløysletta. Vi skal få flere ekspressbusser, egne busstraseer, bedre bussholdeplasser, flere bussavganger og raskere bussruter. Tverrforbindelsen skal legges i tunnel slik at luftforurensingen midt på Tromsøya kan reduseres kraftig, og det skal bygges ny Kvaløyforbindelse. Forliket om bompengebetaling, sammen med muligheten til å få til en Byvekstavtale der staten går inn med halvparten av midlene gjør dette mulig.

8 av 9 partier i kommunestyret har stilt seg bak forliket om bompenger. At Høyre og KrF velger å hoppe av den felles avtalen nå i siste sving synes jeg er beklagelig. At de gjør det på grunnlag av trase for Kvaløyforbindelse, som de selv har snudd på fra de i 2013 lovte bru Selnes-Langnes til de i 2015 gikk inn for trase over Håkøya synes jeg er underlig, særlig siden en forbindelse over Håkøya vil være stikk i strid med målene for Byvekstavtalen knyttet til å hindre byspredning og redusere personbiltransporten. En forbindelse over Håkøya vil dessuten være en langt dyrere løsning, som dermed stjeler midler fra andre gode tiltak. For SV er det avgjørende at Tenk Tromsø ikke blir nok en bilpakke, men en reell satsing på busspassasjerer, myke trafikanter, skoleveier og syklister. Det er nemlig dette som har vært etterspurt på folkemøtene rundt om i bydelene.

 
Vi trenger gangveier, sykkelveier og busstopp som gjør det mulig for ungene våre å komme seg trygt til og fra skolen. Vi trenger busser som går ofte, som går dit folk skal, og som ikke sitter fast i samme køen som bilene. Og vi trenger å gjøre noe med køene til og fra Kvaløya og rundt Giæverbukta. Bompenger er et middel for å skaffe de nødvendige investeringsmidlene. Samtidig vil rushtidsdifferensierte bompenger gi de som har mulighet til å velge andre transportmidler et puff til å gjøre det – og dermed bedre plass på veien for de som må kjøre bil. For SV har timesregelen og reduserte bompenger på ettermiddagen vært viktige, fordi dette gjør det mulig å hente og levere barn i barnehagen innenfor én bompengebetaling, og å kjøre til nødvendige aktiviteter på ettermiddagen. Samtidig er det viktig at vi i fremtida planlegger byen sånn at flest mulig får barnehageplass og fritidsaktiviteter der de bor.

 
I forslaget fra Ap, Rødt, SV, Venstre, MDG og Sp står det at det å løse transportutfordringer på Kvaløya skal ha høy prioritet. I første periode skal det settes inn ekstra kollektivtiltak på Kvaløya, første del av kollektivfelt Eidkjosen – Giæverbukta etableres og tiltakspakke Langnes gjennomføres. Dette er godt nytt for alle de som i dag opplever å stampe i kø inn til Tromsøya.

 
Det er på tide å komme oss ut av køen og sikre byen en trafikksystem som fungerer og ei byluft til å puste i. Det fortjener både dagens og fremtidas Tromsøværinger.

En skeiv by, en bedre by for alle

I anledning Tromsø Arctic Pride var jeg tidligere denne uka på et møte om kommunens arbeid med ny handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Her er (lett omskrevet) noe av det jeg sa på det møtet:

SV, Arbeiderpartiet og Rødt har vedtatt at vi skal ha en ny handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold fordi vi mener at det er viktig å ha fokus på forholdene for LHBT-befolkninga (lesbiske, homofile, biseksuelle og transer) i byen vår, og fordi vi vil at Tromsø skal være en skeiv by. Hva betyr det?

Å være en skeiv by et handler for det første om frihet og aksept av alle Tromsøværinger, uansett fil eller kjønnsuttrykk. En skeiv by vil være en bedre by å bo i og vokse opp i for alle Tromsøværinger, men er likevel aller viktigst for LHBT-befolkninga. Det er fortsatt alt for mange som opplever mobbing, trakassering og diskriminering på bakgrunn av hvem de er eller hvem de elsker. Sånn skal det ikke være.

For det andre handler en skeiv by om å fjerne de alt for trange kjønnsboksene som vi lever i. At vi skal lære ungene våre å tenke bredere, om seg selv og andre. Derfor er en viktig bærebjelke i planen som er lagt frem at det skal drives kompetansearbeid i barnehage og skole. De voksne som jobber med ungene og ungdommene våre må få kunnskap, slik at de ikke ubevisst viderefører fordommer og bokstenking, selv når de mener godt. Det skal ikke være sånn at homofile foreldre selv må lære opp personellet i barnehagen i hva det vil si å ha to mammaer eller to pappaer. Barnehagene og skolene bør også ha bøker og annet materiell som speiler mange slags familier og mange slags måter å være gutter og jenter på. De bøkene finnes – man må bare huske på å skaffe dem!

For det tredje Vi vet at det historisk er en klar sammenheng mellom homohat, rasisme, antisemittisme og kvinneundertrykking. Nå ser vi at de samme koblingene fører til at nynazister marsjerer i norske gater under slagord om å ”knuse homolobbyen”. Deter mørkt. Og nettopp i dette mørket er det utrolig viktig med solidaritet og samhold i møte med hatet. Arctic Pride sprer regnbueflagg i byen vår i inngangen til mørketida. Det er stort, og det er viktig, for oss alle.

Gratulerer med Pride!

Et budsjett som setter de som har minst først

cropped-robin

I går ble det klart at det blir fire nye år med blå regjering. Det er trasig. I Tromsø har vi derimot et rødt flertall, og det merkes. I dag la SV, Ap og Rødt frem vårt budsjett og økonomiplan for Tromsø kommune 2018 – 2021. Selv om vi kunne ha ønsket oss ny regjering og en sterkere kommuneøkonomi er jeg veldig fornøyd med det vi får til med de rammene vi har.

I dette budsjettet setter vi de som har minst først. Vi investerer 100 millioner kroner i året i kommunale utleieboliger fordi alle skal ha en skikkelig plass å bo i Tromsø, og vi styrker skole- og barnehageramma med til sammen 19 millioner kroner i året.

Et sted å bo er en grunnleggende forutsetning for et godt og verdig liv. I Tromsø kommune er det alt for mange som sliter med å skaffe seg en skikkelig bolig. Køen for å få kommunal utleiebolig er altfor lang. I budsjettforslaget fra SV, Ap og Rødt står det:

Behovet for kommunale utleieboliger er stort, og altfor mange står i dag uten et tilfredsstillende boligtilbud i Tromsø. Samarbeidspartiene mener at vi må sette opp tempoet i anskaffelse av nye kommunale utleieboliger. Vi styrker derfor ramma for kjøp av boliger sosiale formål til 100 millioner i året. Parallelt med at det kjøpes inn boliger innenfor denne ramma bør det fortsatt utredes nye prosjekter for bygging av kommunale boliger i egen regi. Det bør også søkes å øke tilskuddene fra Husbanken til bygging av utleieboliger til vanskeligstilte. Det er et mål at kommunale utleieboliger skal ha en god og nøktern standard samtidig som man holder en utleiepris som er mulig for folk å betale.

Barn og unge er framtida vår. Det er avgjørende viktig at vi sikrer et godt skole- og barnehagetilbud til alle som vokser opp i Tromsø. SV, Ap og Rødt styrker skoleramma med 13,7 millioner kroner i forhold til administrasjonssjefens forslag, og fortsetter satsinga på 10 nye lærerstillinger i året. Vi øker driftstøtten til Vitensenteret og Holt læringstun. På barnehageramma sikrer vi tilskudd til å bedre språkforståelsen for flerspråklige barn, vi opprettholder støttestillinger som gis til barn med spesielle behov, og vi opprettholder distriktsbarnehagene i Tromvik, Kattfjord og Vengsøya.

Forslaget i sin helhet kan leses her (link kommer).

Lysløypa tilhører folket

Lysløypene på Kvaløya, Tromsøya og fastlandet er en viktig folkehelseinfrastruktur. Derfor må de tas vare på og prioriteres, slik man blant annet har gjort gjennom Tromsømarkaprosjektet. I fjor sommer ble også lysløypa på Kvaløya oppgradert fra skogssti til turvei med grus, noe som gjør det mulig å gå, sykle eller trille barnevogn tørrskodd hele sommerhalvåret. Dette er veldig bra, og øker bruken av lysløypa. Men siste etappen fra Skihuset til Storelva/Åsland er ikke utbedret. Her er det mye myr og gjørmete sti, noe som gjør det vanskelig for både voksne og barn å bruke lysløypa. En del klopper har blitt lagt ned på privat initiativ av innbyggere i området hjelper noe, men fortsatt er det store myrhull flere steder. Med turvei-standard kunne dette ha vært en flott skolevei for barn i Storelvafeltet og Åsland som nå må gå ned til fylkesveien. ​Det verste er likevel at den stien som tross alt fantes har blitt spist opp av utbygging helt opp mot lysløypa. Jeg var selv og så på elendigheta i forrige uke. I starten av Finnseterveien har lysløypestien blitt fjernet som følge av en utbygging som går helt opp i marka (svart strek på bildet under). Lysløypestolpene har blitt flyttet i en sving forbi dette området (rød strek), men det har ikke blitt gjort noe for å anlegge sti eller drenere langs de nye stolpene. Resultatet er at turgåere må gå gjennom myr og gjørme og blir gjennomvåte.

20170810_172204

Jeg stilte følgende spørsmål i formannskapet nå på tirsdag angående dette:

1. Hvilken oppfølging gjøres fra kommunens side for å sikre at utbyggere som får tillatelse til å flytte deler av opparbeidet lysløype etablerer en fullgod erstatning i løpet av kort tid?
2. Finnes det planer for utbedring av denne delen av lysløypa? Hvis ja, hva er tidsplan og kostnadsramme for dette? Hvis nei, hvorfor ikke?

 

Svaret jeg fikk fra administrasjonen var at den aktuelle utbyggingen var i tråd med gjeldende regulering, men at utbygger var ansvarlig for flytting av lysstolper i lysløypa eller andre tilpasninger. Dette ansvaret har ikke utbygger tatt. Jeg har fått opplyst at stolpene har blitt flyttet av frivillige i Kvaløysletta Skilag for at de skulle kunne opprettholde lysløypa i vinter, og det har ikke blitt laget nye grøfter eller gjort noe for å anlegge ny sti i området. Samtidig sier administrasjonen at lysløypa aldri har vært regulert, og at traseen går gjennom et regulert boligfelt. Dette er også årsaken til at man ikke har oppgradert denne delen av lysløypa til turvei-standard. Jeg synes dette er svært alvorlig. Lysløypa ble anlagt på dugnad tidlig på 1980-tallet, og har blitt brukt av flere generasjoner av Kvaløyværinger. Jeg har selv gått på ski i akkurat dette området som barn. Man må kunne si at det er en hevdvunnet rett for innbyggerne, selv om det reguleringsmessige ikke er i orden. Som bildet under viser går dagens lysløype gjennom et område som er regulert til boligbygging. (Hele svaret fra administrasjonssjefen kan leses i møteprotokollen fra formannskapsmøtet her: http://postliste.tromso.kommune.no/motedag?offmoteid=63674)

20170816_212032

Jeg mener det er avgjørende å få satt i gang en regulering av lysløypa sånn at man får sikret den for fremtidige generasjoner og samtidig får oppgradert den til turvei. Heldigvis var også administrasjonen representert ved kommunaldirektøren for byutvikling enig i dette. Jeg forventer derfor at det igangsettes en slik regulering snarest. Lysløypa skal tilhøre folket!