Sannhet og forsoning

Hva kan forsones, og hva kan en sannhetskommisjon om uretten begått mot samer og kvener bidra til?

I forbindelse med samisk uke og den samiske nasjonaldagen arrangerte UIT i forrige uke en debatt med dette temaet. Jeg var invitert til å sitte i panelet. Forslaget om et granskingsutvalg eller sannhetskommisjon for å granske urett begått mot den samiske og kvenske befolkningen som følge av fornorskingspolitikken ble fremmet av SVs stortingsrepresentanter Torgeir Knag Fylkesnes og Kirsti Bergstø i 2016, og vedtatt av Stortinget i 2017. Det arbeides nå med å utarbeide mandat for kommisjonen. I debatten ble jeg spurt om hvorfor vi trenger en slik sannhetskommisjon. Her er svaret jeg ga:

Vi vet at fornorskingspolitikken hadde som mål å gjøre samer og kvener norske, ved å hviske ut språket, kulturen og identiteten til urbefolkninga og minoriteten. Vi vet at midlene varierte fra mildere til hardere tvang, men tvang er brutalt også når den utøves med silkehansker på. Og vi vet at resultatet var brutalt: Flere generasjoner som har levd med skam og fortielse, eller vokst opp uten å kjenne til sårene som foreldre og besteforeldre bar på.

Det har vært gjort mye forskning på ulike sider ved fornorskingspolitikken, ikke minst ved UIT. Så hva skal en sannhetskommisjon bidra med? Jeg tenker at det er i alle fall tre svar på det spørsmålet:

For det første: En sannhetskommisjon nedsatt av Stortinget vil være uttrykk for en offisiell ansvarstaking for historien fra det øverste politiske organet i landet. Ved å samle den eksisterende kunnskapen og få frem flere historier og erfaringer kan vi få et felles grunnlag for å forstå hva fornorskingspolitikken var, hvilke uttrykk den fikk og hvilke konsekvenser den har hatt for ulike generasjoner og på ulike steder.

For det andre: En sannhetskommisjon er også viktig fordi fornorskingspolitikk ikke er noe som tok slutt med ILO-konvensjonen, opprettelsen av Sametinget eller en gang med kongens beklagelse. Det er fortsatt mange som benekter både det historiske og det nåværende ansvaret for å ivareta samisk språk og kultur, det foregår fortsatt kamper om retten til å utøve reindrift eller forvalte lokale ressurser, det stilles fortsatt spørsmål ved samenes urfolkstatus. Og altfor mange samer og kvener opplever at deres språk, kultur og identitet gjøres usynlig, blir latterliggjort, eller gjøres til skyteskive for sjikane og hatefulle ytringer. En sannhetskommisjon vil også måtte bidra til å sette søkelys på det som foregår her og nå.

For det tredje: Undertrykking og tvang skaper sår som er vonde å leve med, både for minoritet og majoritet. Vi trenger å skape forsoning. En slik forsoning kan ikke vedtas politisk. Den må skje på mange ulike arenaer og mellom mange ulike mennesker. Men den må ta utgangspunkt i sannheten, og i ansvaret for hva som har skjedd. Det kan, og må, en sannhetskommisjon bidra til.

Advertisements

Oppløftende årsmøte

Tromsø SV hadde årsmøte i går. Det ble en het affære, med veldig mange gamle og nye medlemmer på et litt for lite kontor.

20180123_183053

Nesten alle fikk sitteplass. Luft var det litt verre med… (c) Tromsødama Ingrid M Kielland

Torgeir Knag Fylkesnes innledet til debatt om den politiske situasjonen. Han understreket at i en situasjon der Arbeiderpartiet ligger svært dårlig an på meningsmålingene er det avgjørende at SV viser seg frem som et livskraftig og helhetlig alternativ. SV skal ikke bare være en korrigerende lillesøster – vi bør ta mål av oss til å favne flertallet av venstresida i norsk politikk.

Jeg holdt en liten innledning som gruppeleder for kommunestyregruppa vår i Tromsø. Årsmeldinga kan du lese på Tromsø SVs hjemmeside. Årsmeldinger er på en måte litt kjedelige. Det handler om å oppsummere, og dermed peke bakover. Det kan være nyttig å se bakover, men viktigere å se fremover på spørsmålene jeg tror kommer til å prege Tromsøpolitikken i året som kommer.

Hvordan skal Tromsø bli grønnere?

Våren 2018 starter forhandlingene med staten om en Byvekstavtale, basert på forliket i Tromsø kommune om å bruke bompenger for å finansiere kollektivtiltak, gang- og sykkelveier og noen større veiprosjekter. Dette arbeidet har jeg skrevet mer om her og her. I tillegg skal vi vedta en ny klima- og miljøplan for Tromsø . Kommunestyret vedtok i 2015 at målet for den nye planen skal være 50 % utslippsreduksjon innen 2030. Dette er et ambisiøst mål, på grensen til hårete, og det er nettopp det som trengs. Klimaet kan ikke vente. Samtidig må vi ha reelle tiltak og gode løsninger for at målet skal bli bli mer enn fagre ønsker. Byvekstavtalen spiller en viktig rolle for å redusere utslippene fra personbiltransporten, men vi må også gjøre andre ting.

Arbeiderpartiet har tatt til orde for at Tromsø bør bli Norges første plastfrie by. Det synes jeg er en flott visjon. Foreløpig er det uklart hva slags politikk en slik visjon skal fylles med. SVs arbeidsprogram har mange gode og konkrete løsninger som vi kan jobbe med å realisere lokalt. Blant annet trenger vi flere panteordninger, mer gjenbruk, utfasing av plastposer og ikke minst ordninger for å erstatte de store plastmengdene innenfor veibygging og i byggenæringa. Nesten alt vi gjør i dag skaper plastsøppel. Plast er billig og lettvint, og samtidig brytes det ikke ned i naturen. Havet vårt har blitt smekkfullt av plastposer, Q-tips, trålernett og plastflasker. Mikroplast fra tannkrem og fleecegensere havner også i havet, spises av fisk og ender opp på middagstallerken vår. Det kommer til å kreve både vilje og mot å endre plastavhengigheten vår. SV er klare til å ta konkrete grep.

 

Hvordan skal Tromsøskolen bli bedre?

Flere lærere er viktig for å sikre alle elever en god oppfølging. Derfor har SV, Ap og Rødt stått sammen om å ansette flere lærere hvert år i denne kommunestyreperioden. Dette vil vi videreføre i 2018 og 2019. Vi vil også følge opp og undersøke effekten av pengene som er satt av til dette i budsjettet. SV har også andre skolepolitiske mål, blant annet skolemat, mer tid til praktisk-estetiske fag i skolen og leksefri skole. Disse målene har vi ikke fått til å prioritere økonomisk så langt i denne perioden, blant annet fordi vi har valgt å bruke penger på lærerstillinger. Årsmøtet diskuterte hva som kan gjøres for å realisere noen av disse målene på en billigere måte. På Selnes skole har de fått til å servere varm mat til elevene ved å ansette en kokk over SFO-budsjettet. Mye av råvarene får de billig eller gratis fra distributører som ønsker å redusere matsvinn. Hvis vi kunne få til å overføre denne modellen til andre Tromsøskoler kunne det både være et bidrag til kommunens klima- og miljømål og gi elevene våre en bedre skoledag med påfyll av sunn og næringsrik mat. Dette er noe vi i kommunestyregruppa vil jobbe videre med i året som kommer.

 

Hva skjer med helse og omsorg?

De økonomiske utfordringene i helse og omsorg kommer helt sikkert også til å prege året som kommer. Tromsø kommune bruker mye penger dette området. På en måte er det bra. Vi gir stort sett gode tjenester til innbyggerne våre, og jeg tror ikke det er noen som mener at tjenestene er for gode. Men det er nok likevel sånn at ting kan og bør gjøres på en mer kostnadseffektiv måte. Samarbeidspartiene har tatt grep, med SVs leder i Helse- og Velferdskomiteen Gunhild Johansen i spissen. Prosjekter for å fremme heltid fremfor deltid, og etablering av bemanningskontor har som mål å redusere vikarutgiftene og samtidig gi brukerne flere kjente ansikter å forholde seg til. I årene som kommer må vi også investere mer i nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger.

20180123_183101

Nye og gamle medlemmer følger med på Torgeirs innledning. (c) Tromsødama Ingrid M Kielland

2018 blir nok et spennende politisk år, også i Tromsø. Selv ble jeg særlig glad og optimistisk av innspillene fra de mange nye medlemmene på møtet. Jeg håper at både medlemmer og andre folk i Tromsø tar kontakt om det de har på hjertet, både utfordringer og løsninger. Sammen kan vi gjøre Tromsø bedre, mer rettferdig og mer miljøvennlig.

Kan det fikses? Klart det kan!

Det finnes veldig mange ordtak og uttrykk som handler om reparere ting. Don´t fix it if it isn´t broken. Make-do and mend. Og så har vi barnetv-helten Byggmester Bob, som sier: Kan det fikses? Klart det kan!

Men sannheten er vel at vi blir stadig mindre flinke til å fikse ting. Forbruksforskning fra SIFO viser at nordmenn i gjennomsnitt kaster 23 kg klær i året! Noe av det som kastes har aldri vært brukt, og mye annet blir kanskje kastet fordi det har fått et lite hull, mangler en knapp eller har andre småfeil. Elektronikk, hvitevarer og sportsutstyr går gjerne samme veien når noe ryker. Hvis man prøver å få ting reparert oppdager man ofte at det er dyrere enn å kjøpe nytt. Noen ting er heller ikke laget for å kunne repareres. Jeg har for eksempel oppdaget at lyspærene i de fine små led-hodelyktene jeg kjøpte for noen år siden ikke kan skiftes, og dermed er hele lykta nå ødelagt fordi pæra har tatt kvelden. Det er ikke bare de billigste variantene som ikke kan repareres – også fine og dyre designerlamper lages nå med ledpærer som ikke kan skiftes. Det burde ikke være lov! (Som et minimum bør lamper uten utskiftbare pærer merkes slik at forbrukerne er klar over hva de får når de kjøper dem.)

Dagen etter at jeg postet forrige blogginnlegg, der jeg fortalte om kjøpestopp-forsettet mitt, begynte blenderen på kjøkkenmaskinen vår å fuske. Ganske typisk så klart. Jeg klarte ikke å finne noen kjøkkenmaskin-reparatører i Tromsø-området på nettet (hvis noen kjenner noen så tips meg gjerne!). Derfor begynte jeg å lete etter brukte blendere på Finn. Jeg fant et par, også noen som var helt ubrukte. Å kjøpe ubrukt blender på Finn er uansett bedre enn å kjøpe i butikk tenker jeg. Samtidig føltes det litt feil å skulle ha helt ny kolbe bare fordi en liten del på blenderen var slitt. Løsningen ble (forhåpentligvis) en nettside i England som solgte reservedeler av alle mulige slag til akkurat min type kjøkkenmaskin som er noen år gammel. Jeg satser på at jeg nå får en ny del og at blenderen kan fortsette å leve i mange år på kjøkkenet. Letingen etter en løsning tok noen timer. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ikke kjøpe noe nytt hadde jeg kanskje valgt den ”enkle” løsningen og kjøpt ny blender i butikken. Det kjente er som regel det enkleste, og jeg er rett og slett uvant med å skulle finne reparasjonsløsninger selv.

Når det ikke er et alternativ å kjøpe nytt blir det viktigere å ta vare på det en har. Buksa som mangler knapp blir ikke liggende bakerst i skuffa, den tas frem og fikses med en knapp fra en annen skuff. Sømmen på bluse-ermet legges opp på nytt. De slitne vinterskoene kan freshes opp med skopuss og nyvaskede skolisser. Det er utrolig mye som kan fikses i stedet for å erstattes med noe nytt. Mange av oss mangler ferdighetene som var en selvfølge for våre foreldre og besteforeldre. Som samfunn har vi blitt rikere, og tingene har blitt billigere – og lettere å erstatte. Men hvis vi skal unngå å overlate et helt uoverkommelig søppelberg til de neste generasjonene nytter det ikke å fortsette å kaste og kjøpe nytt.

Det meste kan repareres.

CASE 59 ON THE CASE PROJECT

(c) By Board of Trade (publisher/sponsor), Nachshen, Donia (artist), Her Majesty’s Stationery Office (publisher/sponsor) [Public domain], via Wikimedia Commons

Nok er nok

Romjulssalg. Nyttårssalg. Sjokksalg. 50 % rabatt. 70 % rabatt. Mens vi venter på vårnyhetene…

Ropene fra de som vil selge oss nytt ullundertøy, ny sofa, ny designerkjole, ny kjøkkendings eller ny mobiltelefon er alltid høylytte. Vi lokkes til å kjøpe stadig mer, bytte ut ting vi allerede har eller kjøpe nye ting vi ikke hadde tenkt på at vi trengte. Etter at jeg, kanskje litt overilt, har satt et personlig ”kjøpefritt år” som nyttårsforsett, har jeg lagt ekstra godt merke til hvor mange eposter, avisannonser og plakater som henvender seg til meg med forslag om noe nytt jeg trenger.

Sannheten er at jeg trenger egentlig ingenting. Klesskapet er fullt. Jeg har både ullundertøy, regnjakke, dunjakke, penkåpe og regnkåpe. Jeg har støvletter, fjellsko, joggesko med pigg og joggesko uten pigg. Kjøkkenet inneholder alle de redskapene jeg kan tenke meg, og en hel rekke greier jeg nesten aldri har brukt. Jeg fikk nytt kamera til jul i fjor, men sliter med å finne tid til å ta de fine bildene jeg hadde drømt om. Det rare er at selv om jeg mangler tid til å bruke det jeg har, har jeg stadig lyst på noe nytt. Det helt riktige antrekket til den viktige anledningen. Den emaljerte jerngryta. Den fine ørelappstolen jeg skal synke ned i og virkelig finne roen…

20180109_231736

Tromsøværet byr på mange slags jakkebehov. Men det er grenser for hva vi trenger, også for å takle Tromsøvær. (c) Tromsødama Ingrid M Kielland

Jakten på tingene koster både tid, energi og penger. Og det som verre er, tingene koster som regel også ressurser, transportutslipp og dårlige arbeidsforhold for de som produserer dem. En kilo bomull, nok til å produsere en dongeribukse og en t-skjorte, koster for eksempel 20.000 liter vann å dyrke frem. Mye av varene vi kjøper i Norge er fraktet fra Asia med båt. I følge en beregning slipper de 15-16 største containerbåtene i verden ut like mye SOx og NOx som hele verdens bilpark. Godtransport er også en viktig kilde til CO2-utslipp, både globalt og i Norge.

Flyttinga av tekstilproduksjon og mye annen vareproduksjon til ulike lavkostland i Asia har riktignok gitt arbeidsplasser, men arbeidsforholdene er ofte helseskadelige, timelønna er lav og de sosiale rettighetene få. Det sier litt om utviklinga i produksjonskostnader at prisen på ei dongeribukse er den samme nå som da jeg var barn på 80-tallet. Lønnsveksten i samme periode har vært på mange hundre prosent (i følge SSB var gjennomsnittslønna i Norge i 1985 135.830 kr, mens gjennomsnittlig årslønn i 2016 var på 519.600 kr).

Den voldsomme forbruksveksten som jeg har vært en del av gjennom hele mitt liv er ikke bærekraftig. For hvert år som går bruker vi opp stadig større del av klodens ressurser. Jorda trenger at vi bremser opp, og jeg tror ikke jeg er den eneste som har mer ting enn tid til å bruke dem. Derfor trenger vi politiske tiltak og gulrøtter for å få ned forbruket og øke kvaliteten på varene vi kjøper. SV vil blant annet gi forbrukere utvidet reklamasjonsrett, gjøre det enklere å reparere tingene vi har, ha flere panteordninger og mer gjenbruk, og sikre innovasjon i næringslivet som gir mer gjenbruk.

En annen effekt av forbruksveksten blant mange nordmenn, er at forskjellene mellom de som kan kjøpe nytt skiutstyr eller ny mobiltelefon hvert år, og de som ikke kan det, øker. Den relative fattigdommen, som handler om å bli stående utenfor et sosialt fellesskap basert på dyre bursdagsgaver, dyre fritidsaktiviteter og dyre moteklær forverres når mange av oss har blitt relativt rikere. Mange av oss lukker øynene og drar bankkortet i stedet for å sjekke om utstyret vi ”trenger” kan lånes på utstyrsbasen Turbo, eller arves fra naboen. Hvis flere bruker ting som er lånt eller brukt, blir de synlige forskjellene mindre. Og pengene vi sparer kan vi med fordel dele med organisasjoner som jobber med å minske fattigdomsgapet.

Jeg er i høyeste grad en del av problemet. I løpet av årets siste måneder fikk/kjøpte jeg nye langrennski, yogamatte, flere nye klesplagg og ny adventstake, bare for å nevne noe. Så hva mener jeg med ”kjøpefritt år”? Først og fremst skal jeg ikke kjøpe nye klær, nytt sportsutstyr eller nytt ”stæsj” til meg selv. Ungene mine må nok fortsatt få en del, både klær og utstyr, og unntak kan gjøres hvis noe jeg har blir ødelagt og ikke kan repareres eller erstattes på annet vis. Poenget er å bli mer bevisst, og bremse forbruksveksten litt.

2018 er enda ungt. Jeg vet ikke om jeg klarer å leve opp til ”kjøpestoppen” gjennom hele året, og uansett er jeg fortsatt i den priviligerte posisjonen at jeg vil kunne kjøpe alt det jeg faktisk trenger av mat, hygieneartikler, sytråd – eller fotoalbum til bildene jeg håper å ta. Men så langt har jeg i alle fall erfart én positiv ting med å ha ”kjøpefri”: Jeg sparer tid på å slette alle reklame-epostene ulest.

Les mer:

Elsykkel – et uant transportpotensiale

20170222_090953

Måke snø og grave frem bilen, eller hoppe opp på elsykkelen og rulle avgårde? Valget er enkelt! (c) Tromsødama Ingrid Marie Kielland

Jeg er ingen friskus. Jeg liker ikke å bli svett og varm, og jeg vil helst slippe å skifte fra treningstøy til jobbklær. Egentlig er jeg mest glad i å ligge på sofaen med strikketøy, bok og en sjokolade lett tilgjengelig. Jeg er heller ikke særlig glad i å fryse. Mine sterkeste minner fra barndommens obligatoriske skiturer er kalde fingre, kalde kinn og forferdelig kalde tær. Når det både er masse nysnø og mange minusgrader ute kjenner jeg at behovet for å krype tilbake under dyna og bli der er ganske stort. Men jeg skal likevel snart kle på meg snowboardbukse, alpinjakke og ullundertøy og sykle 11 km fra Kvaløysletta til byen for dagens møter. Hvordan er det mulig? Svaret har flere deler, men fellesnevneren er elsykkel:

Elsykkel forandrer transportregnestykket. I forhold til bil bruker jeg litt lenger tid, men sparer drøyt 200 kroner på parkering i tillegg til bensinutgifter. I forhold til buss er det omtrent samme tidsbruken, men jeg sparer 60 kroner på bussbillett, og jeg får større fleksibilitet.

Elsykkel er dyrt i innkjøp, men nesten gratis i drift. Dermed får jeg en sterkt krav til meg selv om å faktisk bruke den sånn at jeg kan forsvare kjøpet for meg selv. (Etter drøye to år og 6000 km regner jeg investeringa som mer eller mindre fullfinansiert.)

Elsykkel er gøy. Man suser oppover Tverrforbindelsen og kan late som om man har lårmusklene til Thor Hushovd.

Elsykkel har i følge flere forskningsprosjekter god treningseffekt. En studie sammenligner elsykkelbruk med gange i motbakke. En drøy time på sykkelen hver dag betyr at jeg kan ligge på sofaen med god samvittighet når jeg kommer hjem. Se for eksempel http://tidsskriftet.no/2013/09/nyheter/elsykkel-til-jobb-gir-treningseffekt

Elsykling med piggdekk på sykkelen oppleves ikke som utrygt. Faktisk har jeg flere ganger opplevd å skli på isen i det jeg gikk AV sykkelen, fordi jeg hadde dårligere feste på beina enn på sykkelen.

Jeg har blitt hekta på elsykkel, og jeg er ikke den eneste. Jeg hører stadig om nye elsyklister, og i forrige uke fikk jeg en hyggelig epost fra en godt voksen mann som fortalte at han nå hadde kjøpt seg piggdekk og elsykler på vinteren også etter at jeg hadde fortalt at det gikk helt fint også med den hybrid-elsykkelen vi begge to har.

Elsykkel er bra for storsamfunnet også. Mindre svevestøv, mindre klimagassutslipp, mindre slitasje på veiene, mindre kø og bedre folkehelse. Det er absolutt noe som er verdt å satse på, både for å spare oss for utgifter og fordi det er funksjonelt og praktisk. I Tenk Tromsø skal 25 % av midlene brukes til gangveier, trafikksikkerhetstiltak og sykkelveier. Noen mener at det er for mye. Jeg tenker at det er et minimum. Det er vanskelig å spå om fremtida, sies det. Jeg spår at fremtida kommer rullende raskere enn vi aner!

Tenk Tromsø – tenk fremtida!

Innlegg i dagens kommunestyredebatt om Tenk Tromsø.20171122_123305.jpg

Tenk Tromsø handler om hvordan vi tenker om fremtida. Det handler om å tenke oss en hverdag der vi lett kommer oss frem til jobb, skole og fritidsaktiviteter på en trygg, rask og miljøvennlig måte. Partiene som står samlet om Tenk Tromsø vil prioritere framtidas transport-Tromsø og gjøre det mulig å få til en byvekstavtale med staten. Det er jeg glad og stolt av å være med på.

 
Tenk Tromsø bygger på Stortingets klimaforlik og målet og nullvekst i personbiltransport. For å få til det må vi prioritere tiltak som gjør det mulig og attraktivt for folk å ta buss, gå, sykle eller til og med kanskje kjøre selvkjørende fergebåt over sundet i stedet for å kjøre bil. Og da trenger vi å investere mye ressurser i transportsystemet – til sammen minst 8 milliarder kroner. For det beløpet skal vi bygge et sammenhengende nettverk av gangveier og sykkelveier på Tromsøya, i Tromsdalen og på Kvaløysletta. Vi skal få flere ekspressbusser, egne busstraseer, bedre bussholdeplasser, flere bussavganger og raskere bussruter. Tverrforbindelsen skal legges i tunnel slik at luftforurensingen midt på Tromsøya kan reduseres kraftig, og det skal bygges ny Kvaløyforbindelse. Forliket om bompengebetaling, sammen med muligheten til å få til en Byvekstavtale der staten går inn med halvparten av midlene gjør dette mulig.

8 av 9 partier i kommunestyret har stilt seg bak forliket om bompenger. At Høyre og KrF velger å hoppe av den felles avtalen nå i siste sving synes jeg er beklagelig. At de gjør det på grunnlag av trase for Kvaløyforbindelse, som de selv har snudd på fra de i 2013 lovte bru Selnes-Langnes til de i 2015 gikk inn for trase over Håkøya synes jeg er underlig, særlig siden en forbindelse over Håkøya vil være stikk i strid med målene for Byvekstavtalen knyttet til å hindre byspredning og redusere personbiltransporten. En forbindelse over Håkøya vil dessuten være en langt dyrere løsning, som dermed stjeler midler fra andre gode tiltak. For SV er det avgjørende at Tenk Tromsø ikke blir nok en bilpakke, men en reell satsing på busspassasjerer, myke trafikanter, skoleveier og syklister. Det er nemlig dette som har vært etterspurt på folkemøtene rundt om i bydelene.

 
Vi trenger gangveier, sykkelveier og busstopp som gjør det mulig for ungene våre å komme seg trygt til og fra skolen. Vi trenger busser som går ofte, som går dit folk skal, og som ikke sitter fast i samme køen som bilene. Og vi trenger å gjøre noe med køene til og fra Kvaløya og rundt Giæverbukta. Bompenger er et middel for å skaffe de nødvendige investeringsmidlene. Samtidig vil rushtidsdifferensierte bompenger gi de som har mulighet til å velge andre transportmidler et puff til å gjøre det – og dermed bedre plass på veien for de som må kjøre bil. For SV har timesregelen og reduserte bompenger på ettermiddagen vært viktige, fordi dette gjør det mulig å hente og levere barn i barnehagen innenfor én bompengebetaling, og å kjøre til nødvendige aktiviteter på ettermiddagen. Samtidig er det viktig at vi i fremtida planlegger byen sånn at flest mulig får barnehageplass og fritidsaktiviteter der de bor.

 
I forslaget fra Ap, Rødt, SV, Venstre, MDG og Sp står det at det å løse transportutfordringer på Kvaløya skal ha høy prioritet. I første periode skal det settes inn ekstra kollektivtiltak på Kvaløya, første del av kollektivfelt Eidkjosen – Giæverbukta etableres og tiltakspakke Langnes gjennomføres. Dette er godt nytt for alle de som i dag opplever å stampe i kø inn til Tromsøya.

 
Det er på tide å komme oss ut av køen og sikre byen en trafikksystem som fungerer og ei byluft til å puste i. Det fortjener både dagens og fremtidas Tromsøværinger.

En skeiv by, en bedre by for alle

I anledning Tromsø Arctic Pride var jeg tidligere denne uka på et møte om kommunens arbeid med ny handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Her er (lett omskrevet) noe av det jeg sa på det møtet:

SV, Arbeiderpartiet og Rødt har vedtatt at vi skal ha en ny handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold fordi vi mener at det er viktig å ha fokus på forholdene for LHBT-befolkninga (lesbiske, homofile, biseksuelle og transer) i byen vår, og fordi vi vil at Tromsø skal være en skeiv by. Hva betyr det?

Å være en skeiv by et handler for det første om frihet og aksept av alle Tromsøværinger, uansett fil eller kjønnsuttrykk. En skeiv by vil være en bedre by å bo i og vokse opp i for alle Tromsøværinger, men er likevel aller viktigst for LHBT-befolkninga. Det er fortsatt alt for mange som opplever mobbing, trakassering og diskriminering på bakgrunn av hvem de er eller hvem de elsker. Sånn skal det ikke være.

For det andre handler en skeiv by om å fjerne de alt for trange kjønnsboksene som vi lever i. At vi skal lære ungene våre å tenke bredere, om seg selv og andre. Derfor er en viktig bærebjelke i planen som er lagt frem at det skal drives kompetansearbeid i barnehage og skole. De voksne som jobber med ungene og ungdommene våre må få kunnskap, slik at de ikke ubevisst viderefører fordommer og bokstenking, selv når de mener godt. Det skal ikke være sånn at homofile foreldre selv må lære opp personellet i barnehagen i hva det vil si å ha to mammaer eller to pappaer. Barnehagene og skolene bør også ha bøker og annet materiell som speiler mange slags familier og mange slags måter å være gutter og jenter på. De bøkene finnes – man må bare huske på å skaffe dem!

For det tredje Vi vet at det historisk er en klar sammenheng mellom homohat, rasisme, antisemittisme og kvinneundertrykking. Nå ser vi at de samme koblingene fører til at nynazister marsjerer i norske gater under slagord om å ”knuse homolobbyen”. Deter mørkt. Og nettopp i dette mørket er det utrolig viktig med solidaritet og samhold i møte med hatet. Arctic Pride sprer regnbueflagg i byen vår i inngangen til mørketida. Det er stort, og det er viktig, for oss alle.

Gratulerer med Pride!